Utdanning som U-hjelp

 

Publisert i meget forkortet versjon Bergens Tidende 25.03.17

Chase A. Jordal

 

“Vi kan ikke stenge dørene våre til folk som også vårt samfunn har behov for, men vi må gjøre grep for å slakke kunnskapstømmingen som regelrett kan ødelegge land”

Norsk og for så vidt også generelt vestlig bistandspolitikk har i stor grad fulgt de samme linjene siden våre forfedre dro ut som misjonærer under kolonimaktenes storhetstid. Den har vært basert på en oppfatting at vi har makten til å gjøre verden til et bedre sted, bare vi reiser ut og formidler budskapet til de «uvitende» om hvordan ting egentlig skal gjøres. Gjerne med en bibel i håden og store mengder kapital i sekken.

Siden 2000 har Norge alene brukt nærmere 80 milliarder kroner på bistand bare i Afrika, mens vestlige land har, bare i 2015, gitt over 1030 milliarder til forskjellige land med behov. Slikt arbeid har gitt resultater, men jeg tror de er langt fra optimalt i forhold til hvor mye penger vesten har brukt.

De landene man kan regne som vel særs velfungerende i steder som Afrika er ikke mange, og en rekke plasser blir forholdene stadig verre i kraft av klimaendringene. Slike utviklinger fører til at flere med rette ønsker å emigrere til mer velfungerende land. Noe stadig flere gjør. De som evner å emigrere er langt fra dem som her det verst i sine hjemland. Det er dem med økonomi, utdanning eller anlegg til å ta utdanning som drar.

Vesten har i dag en usolidarisk arbeidsinnvandringspolitikk som regelrett fører til en kunnskapstømming fra «resten» til vesten. Land som India bruker store mengder kapital på å utdanne dyktige IT ingeniører, som straks de er ferdig utdannet emigrerer til land som USA. Det kan hende at de utvandrede ingeniørene sender mindre pengebeløp hjem til sine familier, men det er en liten plaster på det store økonomiske såret de etterlater. Andre eksempler vil være folk fra den øvrige middelklassen i utviklingsland som har ressurser nok til å reise til vesten for å ta høyere utdanning, men som velge å bli værende i vesten etter endt utdanning. Dette er personer som kunne fungert som leger, jurister og statsvitere i sine hjemland, men som av forståelige grunner heller velge å bo og jobbe i vesten. Slike velutdannede personer kan spille en nøkkelrolle i det å bygge opp sine respektive hjemland, en rolle som de hadde evnet å utføre mye bedre enn det vestlige bistandsmisjonærer klarer. Men de flytter og tar med seg sin menneskelige kapital i bagasjen.

At personer fra slike land velger å flytte kan man ikke klandre dem for. Det er menneskelig å ønske et bedre og tryggere liv for seg og sine. Dersom man har tatt legeutdanning i Polen i 6 år er det forståelig at Pakistans dårlige infrastruktur og utrygge hverdag ikke er fristende å vende tilbake til. Vi kan ikke stenge dørene våre til folk som også vårt samfunn har behov for, men vi må gjøre grep for å slakke kunnskapstømmingen som regelrett kan ødelegge land.

«Gi en kvinne en fisk, og hun har mat for en dag. Lær en kvinne å fiske, og hun har mat for resten av livet» er et velkjent ordtak, men det ser ut til at vi ikke helt har forstått hvordan vi skal bedrive denne opplæringen. Hvordan kan vi bedrive statsbygging, heve utdanningsnivået til folk i tillegg til at vi motarbeider kunnskapstømmingen? Et sted vi kan begynne er å med å se på hvordan vi i Norge og i vesten driver bistandspolitikk. De siste 15 årene har Norge brukt rundt 8% av bistandspengene våre på en eller annen form for «utdanningsarbeid», dette er en alt for liten andel mener jeg og den er trolig brukt på en ikke optimal måte. Det er på tide at vi begynner å tenke nytt på hvordan vi driver bistand. Nok misjonering, det er på tide at vi lærer kvinnen selv å fiske, og det gjør hun nok best på et universitet i Europa.

Norge burde opprette et utdanningsstipend via bistandsbudsjettet som er målrettet mot personer fra utviklingsland. En av forutsetningene for å få tildelt stipendet må være at man binder seg til å ta arbeid i sitt hjemland i minst like mange år som man har fått dekket utdanning. På slik måte kan vi både heve utdanningsnivået, vi kan bremse kunnskapstømmingen og vi kan gi utviklingsland verktøyene de trenger for å bedre deres egne samfunn. Jeg tror ikke at en slik ordning hadde vært vanskelig å etablere, samtidig som jeg tror at det å for eksempel arbeide som lege i India i noen år er en billig pris å betale for en god og gratis høyere utdanning.

Verden står ovenfor en rekke store utfordringer i tiårene som kommer, klimaendringene forsaket av den globale oppvarmingen er klart blant de største av dem. En avgjørende faktor for at land skal evne å håndtere disse utfordringene vil være hvorvidt de har fungerende statsmakter. Statsmakter som har mulighet til å allokere ressurser innad i sine samfunn til tiltak for å håndtere disse nye utfordringene. Slike fungerende samfunn forutsetter utdannende borgere, og statsmakter med høy tillit og legitimitet.

Jeg tror at en bistandspolitikk slik som jeg har skissert ovenfor vil være en avgjørende måte å styrke utviklingsland. Et slikt system vil gi folk kunnskapen de trenger og det vil gi dem de gode erfaringer fra livet i fungerende demokratiske stater som vil forhåpentligvis være en kilde til inspirasjon for hvordan de selv kan forbedre egne samfunn. Vi trenger en bistandspolitikk som faktisk gir folk de verktøyene de trenger for å hjelpe seg selv, sammen med forpliktelser om å bruke de verktøyene der de faktisk trengs.

Link til BT.

http://www.bt.no/btmeninger/debatt/Utdanning-som-u-hjelp-332205b.html

Alle tall er hentet fra NORAD

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: