Vi trenger ingen føderasjon, men et Europa bestående av frie nasjonalstater

 

Publisert i Minerva 02.08.18

av Chase Alexander Jordal

I artikkelen «Vi trenger et føderalt Europa» skisserer Ane Breivik et Europa som skylles over av «mørke bølger av populisme og nasjonalisme». Mens hun skisserer farene ved disse bølgene, viser Breivik tilsynelatende liten forståelse for de bakenforliggende årsakene.

Det at stadig flere rundt om i Europa reagerer med skepsis og uvilje mot EU-prosjektets utvikling, er en reaksjon som er naturlig – på mange måter. Hvis EUs politikere setter strak kurs mot økt føderalisering, slik Breivik tar til orde for, så vil det trolig bare øke den folkelige motstanden.

Folk har en tendens til å sette seg imot reformer og tiltak som føles påtvungne ovenfra og ned. Det å skape et Europas forente stater ved at man «hopper over», eller rettere sagt demonterer, nasjonalstatene, vil kreve langt mer enn litt enkel nasjonsbygging. Breivik henviser til nasjonsbyggingen som fant sted i Norge etter 1814 som et eksempel til etterfølgelse for den nye europeiske føderalstaten, men utgangspunktene kunne ikke vært mer forskjellig.

Norge er et gammelt land med grenser som nærmest har stått uforandret siden Olav den Helliges tid. Ideen om Norge som et samlet rike har eksistert i lang tid før 1814, selv under 400 år med dansk styre. Tegn på dette ser vi eksempelvis i Heimskringlam hvor ideen om Norge viser seg som noe klart befestet i folks sinn.

noreg for din hand
Hva var det som brast så høylydt? spurte Olav Trygvason sin mann Einar under slaget ved Svolda, Norge i dine hender, Konge! fikk han til svar.

Nasjonsbyggingen og nasjonalromantikken fra 1814 og frem mot Unionsoppløsningen var altså ikke en alene toppstyrt sosial konstruksjon, men en naturlig videreutvikling av de nasjonale tankene som har røtter nærmere tusen år tilbake i vår historie. Selv om det er klart at staten oppmuntret til denne utviklingen, kan man ikke kalle den direkte kunstig.

En europeisk føderalstat derimot, bestående av langt flere folk, religioner og kulturer enn det Norge hadde i 1814, vil selvfølgelig oppleves kunstig. Spesielt dersom den blir frembragt av navnløse byråkrater i Brüssel.

Nasjonsbyggingen i Norge vil etter alt å dømme være et dårlig eksempel til etterfølgelse for en Europeisk føderasjon, ettersom enhetsfølelsen som gjorde Norge til en velfungerende nasjonalstat ikke eksisterer i samme grad i et kulturelt og historisk splittet Europa. Et mer passende men lite ønskelig eksempel vil være å hente i Sovjetunionens føderaliseringsprosjekt.

Rainer Hank i Frankfurter Allgemeine har beskrevet nasjonalstaten som ..det sterkeste den svake har. Mens andre, slik som Asle Toje, har vektlagt verdien av nasjonens evne til å å skape en betydningsfull fellesskapsfølelse: en fellesskapsfølelse som muliggjør tillit, og med den tilliten følger velfungerende demokratiske institusjoner.

Nasjonalstaten er altså en god ramme for demokratiske prosesser, spesielt når nasjonene er små og avstanden mellom folket og politikerne er kort. En europeisk superstat, selv uten det nasjonale mellomleddet, ville blitt en enorm institusjon med særdeles stor avstand mellom folk, både rent fysisk og kulturelt.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, ny teknologi til tross, er avstanden mellom det rurale Transilvania og Brüssel betydelig større enn mellom bygdenorge og Oslo. Et føderalt Europa vil føre til mindre og ikke mer demokratisk kontroll av politiske prosesser, mens det å avskaffe nasjonalstaten vil bare føre til økt fremmedgjøring blant folk.

Det er folk, vanlige folk, som mesteparten av politikken burde omhandle. Breivik skriver at den kommende tiden trolig vil preges av blant annet proteksjonisme, og det tror jeg hun har helt rett i. David Goodhart skriver i sin bok «The Road to Somewhere» at globalismens største tapere er de svakeste i de rikeste landene. Dette er folkene som blir utkonkurrert av billig og underbetalt arbeidskraft utenfra og som blir erstattet av økt automatisering på hjemmebanen.

Det er av hensyn til disse menneskene at jeg ikke ønsker å forkaste nasjonale interesser til fordel for fri økonomisk flyt i en verden uten grenser. Proteksjonisme kan være fornuftig og gode gjerder skaper gode naboer.

Jeg er ingen motstander av europeisk samarbeid, men samarbeidet må skje mellom frie nasjonalstater og ikke via en enorm toppstyrt føderalstat.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: