Det er ikke bare «hvithet» som driver Trump-velgerne

Publisert i Morgenbladet 23.09.2020

Av Chase Alexander Jordal

I hans artikkel trykket i Morgenbladet den 11. september, skriver doktorstipendiat Ketil Raknes en kronikk som forsøker å forklare den uforventede valgkampseieren til Trump i 2016, samt hans trolige gjenvalg. Alt dette nærmest utelukkende grunnet presidentens angivelige spill på «hvithet» og identitetspolitikk.

Mange statsvitere og kommentatorer har søkt å forklare faktorene som spilte inn på valget i 2016, noen går så langt som å peke på republikanernes delvise fravær av identitetspolitikk. Blant annet ut fra den rent retoriske forskjellen, hvor republikanerne i stor grad snakket om et helhetlig Amerika samtidig som demokratene gjerne ville appellere spesifikt til kulturelle og demografiske undergrupper.

Til den grad hvithet ble en faktor i valget, skyldes dette like mye demokratene som republikanerne. Hillary’s avskrivingen av den hvite arbeiderklassen som deplorables sendte mange stemmer i republikansk retning.

Jeg skal derfor ikke nekte for at en god del av Trumps politikk og retorikk nettopp har handlet om bruken av en felles amerikansk identitet og nasjonalisme, men å forklare hans suksess ene og alene på grunn av dette blir for tynt.

Det stemmer at Trump vant i stor grad takket være hans oppslutning blant hvite velgere, og da spesielt hvite velgere med rot i arbeiderklassen fra rustbeltet i Wisconsin, Michigan, Ohio og Pennsylvania. Men Trump gjorde det også bedre blant en rekke minoritetsgrupper, enn det tidligere republikanske presidentkandidater har gjort under valgene i 2008 og 2012. Ser man bort fra det etniske perspektivet, gjenstår fremdeles spørsmålet om hvorfor så mange velgere fra arbeiderklassen valgte å stemme på Trump i 2016, og trolig gjør det igjen i 2020.

Blant denne nye republikanske velgerskaren, hvor Trump som første republikaner siden Ronald Reagan har klart å engasjere, finner man både nyfrelste sofavelgere og omvendte demokrater som tidligere har stemt på Barack Obama. Omtrent 9 % av Obamas velgere stemte faktisk på Trump i 2016. Skyldes denne overgangen en nyoppdaget «hvit identitet» eller ny-funnet rasisme etter 8 år under en svart president?

Nei, trolig er frasen «it’s the economy, stupid» betydelig mer forklarende. Raknes har rett i at en rekke høyrepopulister rundt omkring i Vesten har oppdaget den politiske «suksessoppskriften» som består av økonomisk politikk hentet fra venstresiden, og verdipolitikk fra høyre. Men Raknes anerkjenner ikke den til dels økonomiske venstredreining hos republikanerne, som har funnet sted utelukkende grunnet Trump. Jeg påstår selvsagt ikke at republikanerne er blitt nordiske sosialdemokrater, men en viktig grunn til at Trump vant arbeiderklassevelgere i rustbeltet skyldes nettopp ny politikk basert på økonomisk proteksjonisme og en rettmessig handelskrig mot Kina.

I boken «The sthealth war: how China took over while Americas elite slept” beskriver den pensjonerte generalen Robert Spalding hvordan Kina målrettet har undergravd USA økonomisk i løpet av de siste tiårene. Dette er blitt gjort gjennom både direkte tyveri av intellektuell eiendom fra, samt målrettede cyberangrep mot amerikanske bedrifter. Dette har foregått under både republikanske og demokratiske presidenter, mens enkeltindivider har tjent seg søkkrike på de lukrative handelsavtalene med Kina. Den feilslåtte kina-politikken har ført til at middelklassens små og mellomstore bedrifter har blitt utkonkurrert av billige kinesisk import, samtidig som arbeiderklassens fabrikker har stengt sine dører og flyttet produksjonen utenlands.

Trumps angrep på Kina og hans paroler om å få amerikanske jobber tilbake til USA er sannsynligvis den viktigste faktoren for at han vant stemmer hos arbeiderklassen, ikke en eller annen vag appell til «den hvite identiteten» til de arbeidsledige fabrikkarbeiderne i Michigan. Dette var altså Trumps politikk under valgkampen, men hvor er resultatene? Det er nok her, i mangelen på resultater, at man finner den dypereliggende utfordringen i amerikansk politikk. En utfordring som er partinøytral og som Trump, så vel som Obama, var produkter av: ønsket om politisk endring som har vist seg umulig å få til i møte med de økonomiske særinteressene som dominerer begge sider av amerikansk politikk. Valgkamp donorene.

Raknes peker på at av USAs 100 rikeste, har 2/3 gitt penger til konservative kandidater og deres saker. Men hvor mange av disse har utelukkende donert til republikanerne? Mange gir nok penger både til høyre og venstre i bytte mot politisk innflytelse. Denne pengemakten kan være med på å forklare hvorfor både Trump og Obama har fått relativt få politiske seire, selv når partiene deres hadde flertall i senatet og representantenes hus. USA er definitivt et plutokrati, men den styrende eliten styrer nok uavhengig av hvorvidt Trump eller Biden vinner i høst.

Hva så med denne identitetspolitikken som nå rir USA som en mare? Er den ny, og har Trumps plutokratiske overherrer konstruerte den gjennom «outrage groups» slik Raknes beskriver? Nei, identitetspolitikken har dessverre lange tverrpolitiske tradisjoner i USA. For å sitere Joe Biden der han intervjues av den afro-amerikanske radioverten Lenard McKelvey: if you have a problem figuring out whether you’re for me our Trump, then you aint black. Det er ingen rar uttalelse, for demokratene har gjennomgående fått støtte av over 80% av afro-amerikanske velgere ved de siste valgene. Men det er et faktum som ytterst få som lager oppstyr rundt, selv om demokratene ofte markedsfører seg direkte mot slike grupper.

Identitetspolitikk, eller politikk som setter interessene til etniske grupper før fellesskapets interesser, er dessverre intet nytt i USA. Det at politiske skillelinjer trekkes langs etniske grenser er et fenomen som man uheldigvis ofte finner i multietniske stater. Det er nok mange amerikanske ordførere som er blitt valgt takket være «the Irish vote».

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det mye som tyder på at USA er i en dyp krise. Det er nok en krise som handler om langt mer enn bare «hvithet» og som krever samarbeid på tvers av partilinjene for å løse. Man trenger republikanere som tar til orde for skatteøkninger for de rikeste, og demokrater som snakker mer om arbeiderklassen og mindre om interseksjonalitet, kjønnsnøytrale toaletter og alle de onde statuene som må fjernes her og der. Trump har nok gode sjanser for å vinne så lenge demokratene forblir mer opptatt av de sistnevnte.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Website Built with WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: